--- Mamma , e vil hem att!

Dette er en av de første replikkene i oppsetningen, og er en lett gjenkjennelig reaksjon for alle oss som har ”vørri med på viinj/slåttonna” i storfamiliens trygge arbeidsfellesskap ---- vi som har hørdd ”ljåen sønge ti grasa” og sett ”rivan danse på volla”.

Jernet gjorde ålbyggen istand til å høste, til å bygge og drive fangst i skog og fjell – i kamp med og mot naturkrefter og åndelige makter, tru og overtru. I kanskje tusen år levde fjell-bonden og fangstmannen av det natur og dyreliv kunne gi av overskudd noen stutte sommermåneder. Uår og misvekst, frost og barkebrød, pest og død var en del av våre forfedres hverdag. Men uansett --- med våren kom lyset og håpet, sola og varmen.

Kløver og marikåpe skal høstes på voll og i utmark. Slik møter vi bonden Eland Engan, kona Beret Pedersdatter, barna Kari, Iver og Litj-Beret, vinnj-tausa og fabbro Erik første augustdag i 1679. Familien har det travelt med slåtten, for neste vukku fortsetter innhøstinga på volla ”oppme` Ørsunda”.

Vi har ingen øyenvitneskildringer av hvordan folket i Engan-genda opplevde denne dramatiske sommerdagen for 329 år siden. Likevel har det føltes riktig å forsøke å sette seg inn i deres situasjon, deres tanker og følelser omkring krig og beleiring. For sivilbefolkningen i Rørosdistriktet  er ikke ukjente med svenskenes herjing og brenning. Året før, i 1678, ble Røros Bergstad fullstendig utslettet av Carl Sparres tropper.

I våre bygdabøker (Reitan/Tretvik) fortelles det at en innvandret svenske, Bjørn Hansson, blir glad i ålbyggjenta Margrethe Lundereng. Manusforfatter Ole Gunnar Folde har tatt seg den frihet å skrive dette forholdet inn i Slaget ved Engan skanse. Jemtland og Härjedalen var norske områder helt til 1645 (Brömsebro), så vi må anta at våre granner over Kjølen heller ikke alltid klarte å definere sine røtter.

I følge historien inntok Bjørn Hansson etter hvert sentrale posisjoner i fjellbygda. Han overtok den betydelige odelsgården Langland, og ble utnevnt til lagrettemann. Det er lett å anta at den innvandrete svensken ikke ble tatt på med ”silkehansker” i bygdemiljøet. Dessuten klarte han å erobre 17-årige Margrethe Lundereng, og når de svenske styrkene nærmer seg , blir deres tro og tvil utsatt for store prøvelser.

Med malmfunnene og etableringen av Røros Kobberverk i 1644 gikk ålbyggene inn i ei ny tid med kongelige privilegier, avskoging, tap av rettigheter, osv.  ---- men også med muligheter for ekstrafortjeneste og ”penning rett opp i klipa”. Vi møter de to settved –bærerne Guri og Sigrid Onsholtet, som representerer den nye tids muligheter og utfordringer.

---- Smøret ditt harskne det, Eland, men itj de` herann!” triumferer Sigrid, mens hun skrangler med myntene. Lennsmannsfrua, Kirsti Løbbør; passerer også Skansen på veg hem fra provianthuset på Røros. Det går rykter om at svenskene herjer på Røros, og med ett avbrytes kvardagsidyll og verbal duellering. Varden brinn! Karene i grenda utposteres ved vadestedene (Gaula/Rugla), og forvakten etableres ”oppå Nesvolla”.

Før de norske troppene og bondesoldatene innatr Skansen fremføres diktet ”Bilder i berg”  - en hyllest til nomaden og det grenseløse Norden da vi var ”ett folk på Vidden”.

Men veidefolkets bønn hjelper ikke. Med 1000 norske bondesoldater i ryggen inntar den krigsvante oberst Georg Christian Schultz  Engan Skanse. Schultz er en av de mest meritterte offiserer i den da-no. hær. Han har gjort seg fordelaktig bemerket både ved forsvaret av København i 1658 og ved flere felttog i Sverige . Schultz ble adlet i 1671, og overtok storgården Værnes i Stjørdal samme år. I 1677 ble Georg Schultz regimentsjef i Trøndelag, og han står nå foran sitt livs største utfordring ved Engan Skanse. Minst 3000 svenske soldater , inklusive ca. 1000 dragoner til hest, nærmer seg nå det trange passet mellom elvene Rugla og  Gaula.

Johan Bendz  fant en dansk militær rapport fra 1877 hvor slaget i Engan blir beskrevet.

Dette er vår hovedkilde til kunnskap om trefningen. Rapporten forteller at svenskenes general Planting angriper med ”20 Compagnier til fots og 12 til hest”, dvs. ca. 3200 mann. Schultz kan mønstre bare en tredjedel  av svenskens styrke. En stor del av den norske styrken er utvilsomt utrenede bondesoldater, og Schultz vurderer å trekke seg.

Men kommisarius Mikkel Pederssøn mener  ”det er skam å vende rygg før man har prøvet

slag”. Kommisærenes oppgave var å forhindre uro og desertering blant troppene, (ofte innleide),og i tillegg besørge proviantering, utbetalinger. osv. Han var kongens betrodde embetsmann, og kom lett i konflikt med den militære ledelse. Mikkel Pederssøns inngripen ved Engan Skansen blir av oberst Schultz oppfattet som en grov fornærmelse. Konflikten ender med pistolduell, noe som var vanlig i adelige/militære kretser på 1600-tallet.
Duellen fant trolig ikke sted i Skansen, men vi synes den dramatiske episoden hører hjemme i fortellingen om Slaget ved Engan Skanse. Dramaet var ikke over før duellen var avgjort.

Før slaget møter vi også de tre soldatene Svend Gjersvold, sersjant Hans Olssen Almås og den kranglevorne drengen på Hov; Jens. Her må kaptein Conrad de Jeger forsøke å rydde opp. Vi vet at det ofte døde flere soldater av sykdom og hunger enn på slagmarken (1600-tallet), og den brøstsjuke Svend må ta en prat med feltskjær Worm for å få ”medisinsk hjelp”. En antar at det ble holdt feltgudstjeneste/corum i Skansen før slaget. Prest i Funäsdalen, Bo Lundmark, forretter gudstjenesten ---- en manifestasjon av ”godt naboskap mellom grensebygdene”.

1600-tallsmenneskets tankeverden var nok sterkt preget av religiøs ydmykhet, og ennå i 1679

levde trolig katolske forestillinger blant folk, men ved siden av gudtroen/frykten hadde også

folk en ovebevisning om tilstedeværelsen av mytiske krefter og vesener; hulder og nøkk, vetter og alver, astrologiske begivenheter, osv.
Mot slutten av 1600- tallet kom opplysnings-tida med vitenskapelig utforsking av de fysiske lovene, verdensbildet, osv. Forestillingen introduseres med et møte mellom filosofen Spinoza og de mytologiske kreftene i Skansen.